«Hvorfor svarte du ikke, Gud?» 

 Korsets Seier 01.08.2021

Gunnar og kona Svanaug Annie Harkestad sitter i bilen langs E18 ved Lierbakkene. Det er 7. juni 2002 og pastorparet er på vei for å ha møter i Årnes, Fenstad og Skogbygda. Bilen beveger seg jevnt fremover i 40 kilometer i timen. Plutselig smeller det.

– Jeg husker at jeg ble kastet framover. Så svartnet det for meg. Da jeg våknet, hørte jeg skrikene fra Svanaug, sier Gunnar.

Bilen deres er blitt påkjørt bakfra og kraften fra sammenstøtet har ført dem ned en bratt skråning. Svanaug er blitt slengt bakover, stolryggen er brukket og hun sitter fastklemt.

– Hadde englene kaffepause? tenker Gunnar.

Blålysene

Han er i sjokk og prøver å komme seg ut av bilen som er i ferd med å brekke. Ved hjelp av folk fra utsiden får han døren opp.

– Jeg snakket med politiet og forsikret alle rundt meg at alt gikk greit. De måtte fokusere på Svanaug, sier han.

Da blålysene fra ambulansen kommer til syne i det fjerne faller Gunnar sammen i grøftekanten. Pastoren strigråter og hele kroppen skjelver.

– Da forstår hjelpemannskapet alvoret, sier Gunnar.

Rampelyset

Svanaug havner på sykehuset med alvorlig ryggsleng, og må videre til Vikersund kurbad for opptrening i fem uker. Begge blir også psykisk skadet.

– Jeg slet veldig med panikkangst og sosial angst etter den bilulykken og hadde flere tre måneders opphold på Modum Bad som hjalp meg enormt. Men fortsatt kan jeg ikke plassere meg midt inne i en forsamling, forklarer Gunnar i dag.

I mai i år fylte han 75 år. Gunnar Harkestad er en bauta i norsk pinsebevegelse. Men han liker seg ikke i rampelyset. Når han nå likevel motvillig har gitt etter for intervju med Korsets Seier, er det fordi han håper at motbakkene i livet hans kan være til hjelp for andre.

For han har blitt hardt prøvet. Mange ganger.

– Da jeg ikke trodde det kunne bli verre, var det akkurat det det ble, sier Gunnar.

Det aller verste skjedde for bare noen få måneder siden, da han og Svanaug måtte følge sin datter til graven. «Hvorfor svarte du ikke, Gud?» har pastoren flere ganger tillatt seg å spørre Gud.

Han tror ikke at han vil få noe svar.

På korset

–Det har ikke rokket ved min frelsestro, og jeg forkynner fortsatt frimodig om helbredelse og om en Gud som er allmektig. Men jeg synes nok at Han kunne ha vært litt mer med, sier Gunnar og legger til:

– Hvorfor var ikke Gud der og grep inn da bilulykken skjedde? Hadde englene kaffepause, så de ikke fulgte godt nok med? De kunne jo bare ha stilt seg mellom oss og bilen som kom bakfra, så ville ulykken vært unngått. Hvorfor ble ikke Rut Ester helbredet fra kreften når hundrevis av venner ba for henne om helbredelse? Hva med kona mi, som har levd med store smerter og sykdom i årevis og som gjør hver dag til en utfordring for oss begge?

– Jeg vet at Gud kan helbrede, jeg har opplevd det selv. Poenget mitt er at han gjør det for sjelden!

Gunnar trekker pusten og innrømmer at svarene ikke er så enkle som før. Men han trøster seg med at selv Jesus stilte det samme spørsmålet til sin Far, da han hang på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

– Vi kritiserer så lett hverandre for våre hvorfor, men hvis selv Jesus kunne gjøre det, må også vi kunne undres, mener pastoren.

– Jeg vet at Gud kan helbrede, jeg har opplevd det selv. Poenget mitt er at han gjør det for sjelden, sier han.

Falt for sangstemme

Han tror ikke lenger at Gud har problemer med hans hvorfor. Men han tror heller ikke at de noen gang kommer til å bli besvart.

– Det er livet som skjer. Vi må bare tro at Gud vet hva som er til det beste for oss. Selv når vi ikke kan forstå det, sier han.

Det var ingen selvfølge at tjuagutten fra Bergen skulle tape sitt hjerte på til den nordlige landsdelen. Men med en god oppvekst blant pinsevennene i Bergen, en tydelig frelsesopplevelse i 12 årsalderen, og økonomiutdannelse i ryggen, var det kallet som evangelist og kjærligheten til vakre Svanaug fra Vesterålen som trakk ham nordover.

– Det var ikke lov å bli kjærester på bibelskolen i Filadelfia, Oslo, der vi møttes. Men det ble vi likevel, humrer Gunnar.

Han forklarer at det var Svanaugs skjønnhet og sangstemme han falt for først.

– Det hjalp også at hun bar på det samme evangelistkallet som meg selv.

Mange spor

Sporene er mange og solide etter familien Harkestad i nordnorske pinsemenigheter.

Bodø, Ballangen, Harstad og Tysfjord er blant stedene han og etter hvert familien på fem, har bodd og virket som forstandere i nord. I tillegg til pastortjenesten har den tall-interesserte vestlendingen betjent Pinsebevegelsen som styreleder, ordstyrer og økonom i en årrekke.

Selv om Harkestad også har satt spor etter seg sørpå er det Nord-Norge som brenner i hans hjerte.

Bryllup

Påsken 1965, etter bibelskolen og litt evangelistpraksis rundt i Sør-Norge, fikk tenåringsgutten Gunnar invitasjon fra Beiarn og satte seg på toget nordover.

Så bar det videre til kommende svigerforeldre, og bryllupet sto ett år etter at Gunnar og Svanaug møttes.

– To evangelist-venninner av Svanaug, Olaug Høgstad og Eli Midtbø prøvde først å få Svanaug bort fra gifteplanene. De skulle jo reise sammen som evangelister. Det var ikke plass til noen mann i det livet de skulle leve. Men på ferja fra Sortland til Maurnes, traff jeg de to venninnene, og i løpet av ferjeturen hadde vi blitt perlevenner. Det endte med at menigheten holdt bryllupet, og at de to organiserte det, ler Gunnar.

Rett etter bryllupet gikk turen til Harstad, der de to nygifte bodde på pinselokalet og hadde møter i menigheten

– Det ble vår bryllupsreise.

Stortrivdes i nord

De påfølgende årene fikk en rekke menigheter nyte godt av Svanaug og Gunnars tjeneste.

– Vi stortrivdes i nord. Som ung og uerfaren evangelist ble jeg tatt imot med åpne armer. Den inkluderingen jeg opplevde her, var helt unik.

Som redaktør for den nordnorske pinsetidsskriftet «Fredens Sambånd» i 12 år, fikk han god innsikt og kjennskap til alle pinseflokkene nordpå, og fullroser innsatsen mange gjør for Guds rike.

Men nordnorske pinsemenigheter var små og det var ikke mulig for en familie å brødfø seg som evangelist eller forstander.

– Da vi ble forstanderfolk i Harstad på slutten av 60-tallet, fikk vi 300 kroner i månedslønn. I dag ville det tilsvart cirka 3000 kroner, sier Gunnar.

– Økonomiutdannelsen reddet tjenesten min i nord. Den ble

mitt teltmakerarbeid.

Skulle familien Harkestad overleve måtte Gunnar være kreativ. Han begynte å jobbe med regnskap ved siden av, og snart hadde han startet sitt eget regnskapsbyrå. På det meste hadde han ca. 120 kunder.

– Økonomiutdannelsen reddet tjenesten min. Den ble mitt teltmakertjeneste-arbeid og er grunnen til at vi kunne bli i nord så lenge. 

Larvik

I 1984 svarte Gunnar ja på kallet om å bli pastor i Betania, Larvik, en tjeneste han sto i i 12 år. Menigheten blomstret og ønsket mange nye medlemmer velkommen. Nå kan han snart se tilbake på 40 år som østlending.

Men han har aldri glemt Nord-Norge. Antakelig er han den eneste pinsepastoren som samtidig med å bo i Larvik, fungerte som forstander for to pinsemenigheter i nord; Ballangen og Harstad.

– Det hjelper veldig at vi nå har overtatt Svanaugs barndomshjem der oppe. Der har vi god plass, og en sjark på sjøen. Vi drar dit så ofte vi kan og besøker alltid menigheter i distriktet.

Da Svanaug og Gunnar flyttet til Larvik, var Svanaug allerede femti prosent uføretrygdet grunnet revmatisme. Så økte det til hundre. I tillegg ble hun alvorlig hjertesyk og måtte operere skjoldbruskkjertelen to ganger.

Smertene sliter i kroppen hver eneste dag og preger hverdagen til paret betydelig. Til tross for dette er det ikke nåtidens situasjon som har vært tøffest for paret.

Marerittet

Året 2002 er det året Gunnar beskriver som «et eneste stort mareritt».

10. mai fikk Gunnar konstatert angina pectoris. I løpet av året var han innlagt seks ganger. 29. mai ble han spurt om å ta jobben som daglig leder i spareforeningen Samspar i Pinsebevegelsen, som var i økonomisk krise og måtte avvikles. Mange innskytere mistet sparepengene sine.

– Det var en vond avvikling. En dag kollapset jeg på kontoret på Tveita i Oslo. Jeg reiste gråtende hjem. Så skjedde bilulykken og panikkangsten rammet for første gang. Det var rett og slett en forferdelig tid, sier han.

– Kan du tenke deg den følelsen: Du har tjent Gud hele livet, og så krasjer alt.

Siden panikkangsten etter ulykken i 2002, har Gunnar benyttet seg mye av profesjonell hjelp hos en psykiater. Det har hjulpet ham mye. Som sjelesørger nøler han ikke med å henvise folk både til helsepersonell når han selv synes at han kommer til kort.

Pastoren tror prøvelsene han har vært igjennom, har bidratt til at han har kunnet hjelpe mennesker på en bedre måte.

– Forbønn er ikke alltid det eneste svaret. Jeg bruker bevisst det jeg selv har opplevd i forkynnelse og sjelesorg, for jeg er overbevist om at det er til hjelp for andre, sier han.

«En SMS reddet livet mitt»

Utover vinteren 2006 gikk Gunnar på angstmedisin, men angsten ble likevel bare verre og verre.

I mars kom han igjen til Modum Bad for tre måneders opphold.

– I april og mai var jeg fast bestemt på å avslutte livet, Jeg orket ikke angsten lenger. Datoen var satt til 9. mai, sier han.

Plutselig får Gunnar en SMS fra sin kone, der står det:

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»

– Det var den aronittiske velsignelsen og ikke noe mer. Svanaug visste ikke hva jeg hadde tenkt å gjøre, men Gud brukte henne likevel til å stoppe meg.

Gunnar gikk glad og takknemlig tilbake til rommet sitt på Modum.

Bihulekreft

I slutten av juli i 2017 hadde Svanaug et alvorlig anfall. For å være til hjelp for foreldrene i en tøff tid, kom datteren Rut Ester sørover.

På flyet fikk hun en voldsom hodepine. Det skulle vise seg å være bihulekreft.

– I februar 2018 fikk vi beskjeden om at den var uhelbredelig. Men vi var ikke forberedt på at døden skulle komme så snart, og at veien dit skulle bli så smertefull, sier Gunnar stille.

Han forklarer at de gjorde noe på dypet av han å se sin eldste datter lide så mye.

– En indre smerte som aldri ga seg, og et tankekjør som alltid munnet ut i: Hvorfor kan hun ikke bli frisk! Å være predikant som tror på helbredelse, og vite at det var jo så mange som ba, og så skjedde det likevel ikke noe. Jeg har ikke ord for det, sier han.

– Det var så mange som ba, og likevel skjedde det ikke noe...

«Jeg er så glad»

19. november skriver Gunnar på Facebook: «Så kom dagen som vi har gruet oss til: Vår eldste datter Rut Ester døde i morges i en alder av 54 år. Hun døde på Åse Sykehjem på Andøy etter vel tre og ett halvt år med kreftdiagnose. Vi er takknemlige for de årene vi har fått ha henne sammen med oss».

«Jeg er så glad! Ikke dra! Det var så kjekt!». Det var det siste familien hørte Rut Ester si. Hun hadde hatt en god dag, og hun gledet seg til neste dag, da familien skulle komme tilbake.

Dagen etter havnet hun i koma og våknet ikke igjen.

– Det har vært godt for oss å se tilbake på slike stunder i ettertid. Hun visste at hun skulle dø, og ettersom smertene var så store, ønsket hun etter hvert også selv å dø. Hun trodde på Jesus og ville til himmelen, sier Gunnar, som var hos datteren da hun døde.

Han forrettet selv datterens begravelse sju dager senere.

– Folk har spurt hvordan jeg kunne klare det. Svaret er at jeg ville ikke ha klart å la være. Jeg har fulgt henne fra hun ble født, og også da hennes første sønn, Karstein Andre, døde brått av blodforgiftning. Vi hadde levd med henne i oppturer og nedturer, og særlig de tre siste årene med kreft. Jeg kunne ikke sitte der som pappa og høre noen andre forrette, sier han.

Det eneste jeg klynger meg til er gjensynet.

Sørger med håp

–Vi er i sorg. Dyp sorg. Det er tøft å komme gjennom dagene. Det eneste jeg klynger meg til er gjensynet. Det står i skriften at vi sørger, men ikke som de som ikke har håp. Håpet holder meg oppe.

– Tenker du annerledes om døden etter dette?

– Jeg har alltid vært tett på døden, særlig som pastor, og jeg hadde aldri problemer med den før Rut Ester døde. Da ble det et problem. Et barn skal jo ikke dø før sine foreldre.

Selv om døden er brutal tror Gunnar den er overgangen til noe som er bedre. Han har en sterk trygghet i sin tro på Jesus Kristus.

– Det er der mitt håp ligger, sier Gunnar Harkestad.

Copyright ® 2010 Pinsemenigheten Betania, Larvik