Pinsemenigheten

BETANIA

Larvik

Sammen vil vi gjøre Jesus Kristus kjent og trodd, elsket og etterfulgt!

 

STARTSIDEN

KONTAKT

Om oss

Historien

Misjon 

Møteopptak

 

 

 

 

Mot alle odds

Skrevet av Gustavsen, Anne Publisert 15.10.2010

Petra Sveum (87) reiste til Kongo uten et milligram av kjærlighet til afrikanerne. Men Gud gjorde et kjærlighetsunder.

 

- Hvis a mor snakka sant, er jeg 87, sier Petra Sveum med glimt i øyet og gjør seg klar for intervjuet.
- Når je vart frelst? Je veit itte, je. Je blei frelst på Golgata langfredag for over 2.000 år siden!
For en av Pinsebevegelsens veteranmisjonærer reiste ut for PYM, hadde hun jobbet mange år i Indremisjonen og som lærer.

 

Mistet jobb da hun ble døpt. - Jeg så dåpen, men ventet i det lengste. Hvis jeg døpte meg måtte jeg slutte som lærer i den norske skolen. Slik var det den gangen. Å slutte satt langt inne hos meg, for jeg sa på læreryrket som et kail fra Gud. Jeg mistet faktisk to lærer-jobber fordi jeg var troende døpt.
Da hun endelig døpte seg, slo misjonaerkallet ut i full blomst.
- Vi mistet far tidlig og jeg vokste opp i en fattig heim. Det var ikke snakk om å ta noen utdannelse. Men i en kjedelig historietime slo det ned i meg at jeg skulle bli lærer. Egentlig var det umulig, men Gud gir ikke noen et kail uten å stille opp, sier Petra trygg.
Et økonomisk under skjedde, og Petra ble lærer.

 

«Bare ikke til Kongo». - Under hele skole-tiden kjempet jeg mot misjonskallet. Jeg syntes det var så brutalt av Gud å sende oss ut av landet. Jeg fant mange unnskyldninger. Men Gud løste meg med ordet om at den som ingen krefter har, skal få stor styrke. Da sank jeg bare på kne og sa til Gud at «om det var slik, så var det greit, men jeg vil ikke til Belgisk Kongo», ler Petra, og skrur av mobilen som har ringt jevnt og trutt den siste halvtimen.
-1 dag takker jeg for at jeg kom akkurat dit! Jeg har sagt at når jeg kommer hjem til Gud, skal jeg be om noen minutter til å takke ham for at jeg fikk reise til Kongo.
- Du skjønner, sier Petra, og ser på meg med bunn ærlige øyne: . _
- Jeg reiste uten et milligram av kjærlighet til afrikanerne. Jeg reiste av frykt for å være ulydig mot Gud. Men der ute, mens jeg gikk på gata, gjorde Gud et nytt skaperunder: Han skapte i meg en kjærlighet til afrikanerne ut av ingenting.
Misjonaerunderholdet gikk i boks, og Petra dro på franskkurs til Belgia i 1961. Derfra bar det til Kongo. Ganske snart var hun på plass på lærerskolen i Lemera. Etter noen måneder med 2. klasse gikk him dukken.

 

Dårlig start. - Det var ikke bare en dårlig start. Jeg var fullstendig konkurs! Og jeg dømte meg selv: «Hvorfor kom du ut nar du ikke kan takle dette»?
Hos misjonslege Osvald Orlien fikk hun den forståelsen hun trengte, og oppgavene ble mer tilrettelagt. Snart bar det videre til den nye lærerskolen i Bideka. Senere ble det lærer på bibelskolen i Kakwende, noen år ogsa som rektor. De siste årene har hun vært ambulerende bibellærer.
- Det var strabasiøse tider. Opprør, dårlige veier, men det var verdt det, smiler Petra, og forteller om de litt for spennende flyturene med MAP i avdanka russiske fly.
- Pilotene var like avdanka. Det ble lesset inn pakker og mineraler, og en fire-fern mennesker. Passasjerene måtte ligge langflate oppå bagasjen, og til slutt kom pilotene kravlende over alt sammen for å komme seg fram til cockpiten. Det store spørsmalet var hver gang: «Greier vi tretoppene...»? Mange har havarert

Petra Sveum

Født: 13. April 1923 i Biri i Oppland

Tjeneste: Reiste ut til daværende Zaire som misjonser i 1961. Hun har undervist t lærer-skolen og bibelskolen. I misjonens trykkeri nedla hun også et stort arbeidet, evangelisering og i praktisk hjelpearbeid. Kom hjem fra Kongo siste gang i oktober 2003

FEM KJAPPE

Kjører: Buss eller får sitte på med gode venner.

Ser på: Har ikke TV, men ser på nett-nyhets-sendinger på pc-en

Leser: Bibelen, og skjønnlitteratur når jeg skal slappe av.

Irriteres av: Meg selv og andre som ikke holder det de lover .

Gledes av: Å få treffe kongolesere og afrikanere generel

Flukt og fangenskap. Krigen i 1967 var den verste, synes Petra. Det hersket et forferdelig hat mot de hvite og befolkningen så ikke forskjell på misjonærer og andre. I 1996 ble det krig igjen, og Petra ble erklært uønsket i Kongo, sammen med to andre norske pinsemisjonærer. Det ble flukt til Kenya i full fart. Hele prosessen var vond

Da var hun 81 år

- For seks år siden kom jeg midt i kryssilden igjen. Jeg var alene på misjonsstasjonen i Bukavu mens kulene hagla på begge sider. Jeg satt innesperret i huset i tre dager og trodde ikke jeg skulle komme meg helskinnet hjem. Til slutt kom det FN-soldater og kjørte meg til Rwanda, forteller Petra.        .;

- Hva har alle disse traumatiske opplevelsene gjort med deg?
- Jeg har nok fått en knekk under disse opprørene. Det kom en angstperiode. Dessuten har alle avskjeder hjemme og ute vært noe av det verste. Jeg tror det stammer fra da vi som unge-flokk mistet far. Jeg fikk en separasjonsangst som har fulgt meg hele livet. Hver gang jeg reiser, enten herfra eller fra Kongo, har jeg det tungt i mange dager og uker. Det er ikke natur
lig.
Men for Petra er takknemligheten størst etter et helt liv som misjonser i Kongo.
- Jeg er takknemlig over alle årene i Kongo. Jeg synes jeg har levd egoistisk. Jeg har jo fatt gjøre det jeg liker aller best. Tenk hvordan Gud ordnet det! Fattigjenta fra Sveum. Jeg som ikke ville reise dit. Det skulle vise seg at fattigdom er den beste læremester for misjonsmarken. Tenk å ha fått hjelpe mange mennesker de første
stegene i troen og tjenesten. Jeg er ugift og barnløs, men har mange barn i Kongo, smiler Petra lykkelig.

 

Hun har blant annet blitt slått til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden

 

Lengter. Det bender jeg lengter ut så jeg hulkegrater,.. En gang det skjedde, gikk jeg på kne og ba den aronittiske vefsignelsen over alle der ute. Da stilnet gråten. Siden har jeg brukt den mye i forbønn, sier Petra stille.
Selv om alderen gjør at bun nå må holde seg i Norge, har hun fortsatt forpliktelser å fø1ge opp der ute. Hun formidler pengegaver til arbeidere, dessuten har hun Petra-huset, som en av hennes medarbeidere bygget for handikappede. Nå bor det 12-13 mennesker der.


Svanhild Napstad har skrevet boka «Som gardslampa heme på Biri» om hennes liv. Boka har brakt bra med inntekter til misjonen. Petra selv er fortsatt aktiv. Hun preker i ulike menigheter, og har fortalt fra misjonen både på «trimmen» og i Sanitetsforeningen.
- Jeg synes menighetene her hjemme er for opptatt med vedlikehold i stedet for å utvide. Det kan bli så lunkent at folk kan ga i døden uten å merke det. Svaret er vekkelse; at kristen-folket blir vekt opp først, sier Petra tydelig, og den erfarne forkynnergaven tar over.
- Jeg tenker p& de unge. Vi ber for dem at de skal få møte Gud når de reiser på festivaler og leire. Men vi bør nok heller be for menighetene de kommer tilbake til, slik at de unge møter åpne dører. Ellers blir spebarns-dødeligheten stor.

 

Med tillatelse fra KS ved Anne Gustavsen Publisert 15.10.2010

 

 

Copyright ® 2010 Pinsemenigheten Betania, Larvik