KS uke 12, 2011

Vil se mer åndsdåp

Flere planer og gode tilbud matte vrakes før den unge sørlendingen var klar for fulltidstjeneste i Guds rike. En lang og til dels krevende modningstid, som han ikke ville ha vært foruten i dag.
- Vi måtte kjenne oss trygge på at vi gjorde det rette, både kona og jeg. I dag deler vi kallsopplevelsen, til stor glede for både oss og menigheten. Ikke alle pastorer er så heldig, smiler Øyvind Toeneiet da KS besøker den nye forstanderfamilien i Betania, Larvik. I
likhet med Mette og døtrene Mia og Isabel trives han godt både i menigheten og i Vestfold-byen.
Mette Toeneiet har utdannelse både som sykepleier og pastor, og satser på en god kombinasjon.

Hjem. - Det å komme inn i Pinsebevegelsen, var på en måte å komme hjem. Spesielt for meg, som opplevde å bli døpt i Den hellige Ånd som 17-åring. Det skulle få stor betydning på mange områder, fortsetter Øyvind, mens kona og eldste datteren sier adjø og drar på trening.
Oppveksten fant sted på Hellemyr i Kristiansand, med et nært forhold til Grim menighet, som på 1970-tallet ble sterkt berørt av Jesusvekkelsen. Sokneprest Magnus Nymann var åpen også for den karismatiske fornyelsen, og både Oase-bevegelsen og Ungdom i Oppdrag har sine norske røtter i Grim.
- Jeg ble frelst i konfirmasjons-tiden, i likhet med en god del andre. Troen var der, men ikke bevisst. Et avgjort ja til Jesus hjalp meg gjennom en tung sorg-prosess. Pappa døde i hjertekø i 1985, 43 år gammel, sier Øyvind stillferdig.
Et avgjort ja til Jesus hjaip meg gjennom en tung
sorgprosess.

Valgets kval. Tenåringen drømte om å bli flyger, og kom gjennom det første nåløyet, men innså at dette var «sånne ungdomsgreier».
- Nei, dette vil jeg ikke, sa jeg til meg selv, og gikk over til neste plan, som var økonomiutdannelse. Den typen arbeid fikk jeg prøve meg på i militæret, og fant
ut at det var forferdelig kjedelig, smiler han.
I håp om en avklaring, tok Øyvind Toeneiet et år på Ungdom i Oppdrags disippeltrenings-skole. Uten å sitte igjen med et misjonskall, som han innerst inne hadde håpet på.
- Da sto jeg tilbake med to søknader i handen. Det måtte bli enten lærerskolen eller Politiskolen. Istedet ble det Ansgarskolen i Kristiansand, for å ta kristendom grunnfag og mellomfag, sier han.

Pastor. I mellomtiden hadde Øyvind blitt medlem i Det Norske Misjonsforbund, etter å ha «sett dåpen i vann».
- På Ansgarskolen ble jeg anbefalt av en god venn å skrive meg inn for fire år og ta full pastor-utdannelse. Det gjorde jeg, og underveis ble opplegget forandret slik at mitt kull slapp med tre år. På slutten begynte pastor-kallet å melde seg.
- Endelig på. rett vei?
- Ja, men prosessen tok tid. En viktig avklaring kom under en praksisperiode på Notodden. Jeg haddde en dyktig lærer i Terje Watne, han lot med ta hand om stadig flere oppgaver i menigheten. Det ga en god bekreftelse: «Dette takler jeg, dette vil jeg gjøre mer av.»

Pastorpar: - Vi kan begge glede oss over å ha et pastorkall, sier Mette og Øyvind Toeneiet. I bakgrunnen døtrene Mia og Isabel

Drakamp. Likevel skulle det gå fem-seks år med mye drakamp før avklaringen kom. Øyvind Toeneiet jobbet i Posten, i brevsortering, i logistikken, og til slutt som kundekonsulent og teamleder.
- Det var stas, jeg begynte å tjene penger, hadde komme opp i systemet og deltok i møter med konsernsjefen. Så sier Gud: «Nå er tiden inne for å reise til Larvik!» Det passet meg egentlig dårlig.
Men kort tid før hadde en person sagt til meg: «Du skal ikke satse på karriere.» Vedkommende profeterte over meg: «Du skal ikke ha en lederjobb i det profane, du skal søke din karriere i Herren.» Jeg tenkte: «Du skulle bare ha visst!»
- Hva gjorde kundekonsulenten?
- Jeg snakket med Mette, og vi kjente begge for å dra til Larvik.
Ledelsen i Misjonsforbundet var klar på at de ønsket meg som pastor, etter lang tid som ungdomsleder på frivillig basis. Rett fra jobb til møter hver uke.

Oppsagt. Det ble seks-sju spennende år som ungdomspastor i Misjonskirken i Larvik, Kommunen dekket halve lønna, men kuttet i budsjettet. Dermed hadde ikke menigheten økonomi til å opprettholde stillingen.  
- Jeg ble oppsagt og arbeidsledig. To ganger hadde jeg fatt kall fra Farsund, men takket nei.

Vi trivdes i Larvik. Like etterpå kom oppsigelsen. En skikkelig nedtur, men også det er en del av livet. Jeg gikk til Herren med min frustrasjon, og fikk trygghet for at det ville bli en løsning.
- Det slo ikke feil?
- To dager etter oppsigelsen kom henvendelsen fra Betania i Larvik. Menigheten kjente meg fordi jeg hatt TenTro-opplegget, så jeg ble nesten headhuntet,
smiler 40-aringen, som sommeren 2010 overtok som forstander etter Frank Matre.

Omskolering. - Det var trygt å få stå en tid ved siden av en høvding i Pinsebevegelsen. Ved overgang til nytt kirkesamfunn, venter det en litt annerledes kultur som du må sette deg inn i. Men jeg fikk mye god hjelp fra Frank Matre, understreker Øyvind Toeneiet, som opplever det svært godt å få betjene en menighet som Betania.
- Hva får deg til å trekke på smilebandet?
-   Morsomme   kommentarer. Noen synes kanskje at jeg snakker rart, eller ser rar ut. Andre at jeg skal bruke mer slips, andre igjen at det ikke er så viktig.
- Bruker du slips?
- Bare ved spesielle anledninger. I bryllup og begravelser bruker jeg presteskjorte for i gi til kjenne at jeg er prest. Det fø1er jeg veldig naturlig.
- Hva ligger deg mest på hjertet?
- Jeg brenner for å holde fram Bibelen som en sannhet som løfter opp samfunnet vårt. Avkristningen i Norge gjør vondt langt inn i sjelen.   '

Mer arv. Øyvind Toeneiet gjør et kort opphold og samler seg til en sluttsats:
- Jeg har ogsa innsett at for mange pinsevenner er åndsdapen en arv og ikke en opplevelse. Derfor er det viktig med fornyelse, noe mange i bevegelsen brenner for, og jeg merker lengselen etter en sterkere åndelig atmosfære i menighetene, fastslår pastoren, Han liker å kjøre motorsykkel og er glad i sjølivet, men har hverken sykkel eller båt for tiden.
- En ting er økonomi, det andre er å ha tid, smiler han

Copyright ® 2010 Pinsemenigheten Betania, Larvik