På
Feyerrønningen og de første
3 årene på Betania
Hilda og
Johan Kværnstrøm var menighetens
første misjonærer (se
HER). Hilda var fra Tjølling
og arbeidet som lærer på en
skole der. Hun er det tidligste skriftlige
vidnesbyrd fra menighetens første
tid, spesielt omkring 1913 - 1916 da menigheten
holdt til på Feyerrønningen.
Hilda nevner et møte
i Misjonskirken hvor Barratt talte - ca
1912:
En uke etter at han (Johan) hadde
fått dette kall, holdt pastor Barratt
møte i Misjonshuset, Larvik. Jeg
reiste dit for å snakke med Barratt.
Jeg hadde særskilt kjøpt en
fin ny drakt for anledningen, og gledet
meg til å ha den på. Det ble
imidlertid en kald dag, med regn og sne,
så jeg tok den gamle regnkåpen
og regnhatten på. Kværnstrøm
var behjelpelig å dele ut Barratts
skrifter, ønsket folk velkommen,
anviste plasser osv.
Feyerrønningen
I denne
tiden tok jeg også mot til meg og
besøkte Pinsevennenes møter
i lokalet på Feyerrønningen
i Larvik. Det var underbart å høre
de varme vitnesbyrd og inspirerte taler
endog av ulærte menn.
Musikken
på Feyerrønningen 1913
Når
kraften kommer
Det var lenge motbydelig
og uforståelig for meg med det bråket
som fulgte med på møtene hvor
Guds kraft falt i forsamlingen. Denne skjelvingen
og høye rop var en hard prøvelse.
Inntrengende bad jeg Gud å forklare
dette for meg og dermed stanse min dom.
En søndag kveld, jeg gikk fra møtet
dømmende og motløs og skyntet
meg til stasjonen for å ta toget hjem.
Der var det mange folk. Vogn etter vogn
var lenket sammen som vanlig. Vi stod stille
der og ventet på lokomotivet som skulle
dra toget. Jeg gikk inn i en vogn og satte
meg. Den var litt liten og treng og sto
langt framme. Opprømt som jeg var
av mine spørsmål angående
Guds kraft, merket jeg ingen ting før
det gikk et rykk gjennom toget. Vognene
rystet, hjul og jernkjeder ramlet. Jeg våknet
som a
v en drøm,
og denne opplevelsen fikk en betydning for
meg som aldri før.
Det ble et
bilde på det åndelige. Når
denne kraftmaskinen kunne sette disse svære
vognene i sånn bevegelse, er det nok
ikke å undres over om skrøpelige
menneskesjeler bever når den Guddommelige
kraft ovenfra fyller det tomme kar. Det
var dog ikke maskinens oppgave eller hensikt
kun å sette vognene i rystende bevegelse.
Nei den kom med sin kraft for å trekke
toget med last og passasjerer på linjene
fram til bestemte steder. Jeg la videre
merke til at vognene straks inntok sin rette
orden. De store solide riktignok fortere
enn de små og skrøpelige, men
passer ikke dette bilde på en del
brødre og søstre? Måtte
vi bli som de solide vognene som med støhet
og sikkerhet ledes framover mot målet.
Gå i de gjerninger Gud forut har beredt
for oss.
Hun
forteller her fra sin dåp:
Gud
velsignet stunden og gav de tusener som
var møtt fram til dyp stillhet. –
Handling virker ofte mer enn ord. Det var
søndag 1. juli 1917, en deilig og
solfyldt sommerdag. Dåpshandlingen
ble utført i fjorden ved Stensnes,
Østre Halsen ved Larvik. Vi var 8
troende den dagen som lot oss begrave med
Jesus Kristus. – Se Rom. 6: 3 – 5. Broder
Bjerck, Larvik forrettet dåpshandlingen.
Alle fikk vi avlegge våre vitnesbyrd
før vi ble døpt. Jeg ble den
siste, men også det hadde sin betydning.
Gud velsignet og gav meg ordet i 1. Timoteus
4: 12 da jeg kom opp av vannet. Dette ordet
har vært meg til stor hjelp og velsignelse.
Mandag den 2. juli 1917 fikk jeg brev fra
skolestyret om at jeg ikke lenger fikk holde
skole. Men ære Halleluja! Min sjel
var fylt med jubelfryd og i mitt hjerte
priste Gud.
Fra
deres bryllupp på BETANIA, LARVIK
den 24/11-1918
Far hadde sagt at han ikke
ville holde bryllup for meg. Vi besluttet
derfor å bli viet på Sorenskriverkontoret
i Larvik, og ønsket kun et bønnemøte
sammen med vennene i Betania, Larvik. Vi
var innbudt til Br & str Henriksen Viik
til middag sammen med br. Bjerk og forst
Oscar Halvorsen og br Svensen. Halvortsen
og Svensen var med oss til Sorenskriverkontoret.
Str Ragnhild Sørensen, medlem av
Betania, hadde ordnet med sin mann så
hjan hentet oss hos Henriksen og kjørte
oss til kontoret og derfra til Betania.
Det var hestekjøretøy med
to hester foran. Sørensen hadde nemlig
skydsstasjon.
Sorenskriveren var en
gammel (hvithåret) mann. Meget venlig
og god mot oss, Nettopp som vielsen skulle
begynne, slukket det elektriske lyset i
hele byen, og vi sto der i mørket
inntil Sorenskriveren fant fram en liten
lysstump. Så kunne han fortsette vielsen.
Nettopp som det var over, kom lyset igjen,
meget klarere enn før. Sorenskriveren
var lei for det som hendte, men sa også
at han ønsket at vår fremtid
måtte bli så lys som rommet
nå var opplyst av det elektriske lys.
Hr. Sørensen tok oss nå rundt
i byen, da vi ikke skulle være i Betania
før kl 7. Som før nevnt hadde
vi gledet oss kun til å ha en bønnestund
sammen med vennene, men hvor overrasket
vi ble. Lokalet var festlig pyntet. Langbord
arangert i hesteskoform, med pent servise
og all slags godt, og musikken var samlet
på plattformen. Lokalet var fullt
av folk. Uten at vi visste det hadde våre
venner bedt mine og Kværnstrøms
familier og mine kolegaer fra skolen. Alt
var høytidelig arangert og bevertningen
var over all forventning. Dette var etter
første verdenskrig og vi hadde rasjoneringskort
enda. Å se den kjærlighet og
oppofring fra vennenes side rørte
våre hjerter. Hvilken overraskelse
og glede ble det også for oss at min
far ble fulgt opp til brylluppsbordet, mens
musikken spilte så vakkert. Ja, lovet
være Gud. Det ble en virkelig fest,
med inspirert
e taler,
sang og vidnesbyrd med varmhjertede ønsker
for dagen og fremtiden. Trykte sanger var
det også for anledningen. Størst
av alt var at Jesus var i bryllupet – og
ved sin Hellige Ånd virket i hjertene.
Flere av mine ble rørt til tårer
og fortalte meg senere, at de aldri hadde
vært med på noe så underlig.
De kunne ikke få snakket nok om bryllupet
vårt. Ja, Gud er god. Han virker i
hjertene både å ville og utrette
etter sitt behag. I våre hjerter har
det alltid vært takk til Gud for han
Han har gjort foross gjennom dere kjære
venner. Ikke minst for vår bryllupsdag.
– Den beste vin var gjem til slutt. Klokken
rundet 12 like før festen skulle
avsluttes. Da danset s/r Holt i Ånden
og priste og takket Gud. Igjen var Sørensen
der med sit nydelige kjøretøy
og kjørte oss til byens beste hotell.
Vennene hadde bestilt plass for oss der,
for natten.:
AVSKJEDSFESTEN
FOR OSS I LARVIK 18/5 1921
Denne dagen
var det avskjedsfest for oss i Betania,
Larvik. Vennene i Larvik, Tjølling
og Halsen hadde igjen gjort sitt beste for
å gjøre det festlig for oss,
både med hensyn til dekorasjon, bevertning
og underholdning. Tarlerne, sangkoret og
musikken var plassert på plattformen.
Alt åndet igjen av kjærlighet
og forståelse fra vennenes side. Dette
rærte våre hjerter og gav oss
nytt mot, og fylte oss med takk til Gud.
Så ofte vi har kommet det i hu i våre
bønner!
Her har jeg ment å
skrive ned noe vi aldri har kunnet glemme
og som har vært til stor hjelp og
velsignelse for oss. Festen begynte da vår
kjære venn, evangelist Conrad Johnsen
fra Horten kom inn. Han kom med Bibelen
i høyre hånd og armen holdt
han opp i været i det han banet seg
vei opp til plattformen. Han fikk straks
ordet og sa blant annet: Vi vet allet at
vår bror og søster Kværnstrøm
har fått kall fra Gud til å
reise til Africa med evangeliet. Vi vet
også at de drar i tro til Gud for
underhold og hva de måtte trenge.
Herren har sendt meg hit i kveld for å
gi de Vaterpass (vater). Et Vaterpass må
være testet og garantert for det kan
bli godkjent. Det Vaterpass jeg anbefaler
dere er: Bibelen, Guds Ord og det er 2 ganger
lutret. Løftene har i Jesus Kristus
sitt Ja og sitt Amen. Så lenge deres
liv og gjerning er i pakt med Guds Ord,
har I forjettelsen om alt dere trenger til,
timelig såvel pm åndelig. Så
lenge I tar eders tilflukt til Herren, skal
ingenlunde bli til skamme. Det er ingen
fordømmelse i dem som er i Jesus
Kristus. Rom. 8:1.
I sannhet en alvorlig
avskjedshilsen. I denne anledning vil jeg
fortelle om noen av våre opplevelser
om Guds trofasthet.
LES HELE
HISTORIEN TIL HILDA OG JOHAN HER!
 |